Lei av å vente på Bogdanovich

Det er nå årevis siden den annerkjente regissøren tok på seg ansvaret å sette sammen Orson Welles’ uferdige 70-talls film The Other Side of the Wind. Ettersom Orson Welles blir markert som å være en av verdens mest respekterte regissører er det ekstremt merkelig at dette prosjektet aldri kommer seg på beina.

I 2004 ærklerte Bogdanovich at det var håp for at filmen snart ble ferdig. Seks år senere presenterer han det samme håpet., noe han også har gjort alle de andre årene imellom. Denne rutinen begynner å bli slitsom.

Alt som er igjen er å redigere den sammen. Alt av scener er ferdig. Selvfølgelig er prosessen å sette sammen en film en stor jobb og all respekt til de som gjør det, men nå ser vi jo restaureringer av langt mindre ettertraktede filmer hele tiden. Er respekten og kjærligheten alle påstår å ha for Orson Welles falsk. Man kan kanskje begynne å lure.

På en pressekonferanse i 2009 så Bogdanovich at han satset på Cannes 2010. Dette skjedde åpenbart ikke. Etter årevis med løfter ser det ikke engang ut som han har fått sett på alt meteriale. På 2009 pressekonferansen sa han at materialet lå på en fransk lab han ikke hadde fått adgang til ennå. Hvorfor har han i så mange år gitt løfter hvis han ikke engang har sett hvor god kvaliteten er.

Er han en drømmer? Tydeligvis! Hvor mye lenger må på vi vente på at denne mannen skal holde løftene sine. Det er ingen tvil på at han har respekt og kjærlighet for Welles’ og filmene hans, men hva med oss andre som er like store fans. Må du virkelig dingle godteposen rett foran nesen vår i år og dag. Vis litt barmhjertighet og ha realistiske håp! Neste gang Bogdanovich åpner munnen sin om dette burde han ha filmen klar for jeg er iallefall lei av å vente.

Advertisements
Publisert i Film, Regissør | Legg igjen en kommentar

Sverige uten Bergman, en topp 10 liste

Ingmar Bergmans er profilerte karriere kan bli diskutert inn i evigheten. Han er rett og slett Svergies mester. Kongen av svensk film. Få vil hevde noe annet. Men nå har det seg jo slik at det er mang en annen stemme som også vil bli hørt. Sverige er jo på ingen måte uten andre talenter. I en verden uten Bergman hadde dette vært mine 10 svenske favoritter:

1. Offret  (1986, Andrei Tarkovskij)
2. Menn Som Hater Kvinner (2009, Niels Arden Oplev)
3. Du levande  (2007, Roy Andersson)
4. Fucking Åmål  (1998, Lukas Moodysson)
5. Mitt liv som hund  (1985, Lasse Hallström)
6. Låt den rätte komma in  (2008, Tomas Alfredson)
7. Mannen på taket  (1976, Bo Widerberg)
8. Fröken Julie  (1951, Alf Sjöberg)
9. Tillsammans  (2000, Lukas Moodysson)
10. Flickan som lekte med elden  (2009, Daniel Alfredson)

Publisert i Film, Liste | Legg igjen en kommentar

Anmeldelse: «Crumb»

Robert Crumb liker å ri på ryggen til kvinner. Den absurde kunstneren som har skapt en karriere av sine seksuelle fantasier får nå kamera linsen rettet mot seg. Dokumentarskaperen Terry Zwigoff er klar til å stupe inn i Robert og hans families absurde liv.

Hva disse menneskene faktisk har mot til å innrømme foran kameraet er mer enn utrolig. Ren ærlighet er noe man sjeldent møter, men Robert Crumb og hans omgangskrets ser ikke ut til å frykte skam eller negative meninger. Her sitter en av brødrene hans og snakker om selvmordsforsøkene sine i full ro, mens den andre broren åpent legger ut om at han liker å dra ned skjørtene på kvinner han ser på gaten.

Filmens største sterkhet er at Robert Crumb, til tross for et relativt hat for menneskeheten, er er umulig å mislike. Han er rett og slett for sær, for unik og for ærlig. Mange vil nok hevde at han både er pervers og forstyrret, men han er den første som innrømmer dette. Han har jo skapt en karriere av det.

Her oser det av morbid humor. De spøker om selvmordsforsøkene, om deres tyranniserende far, forstyrrende fantasier og hva enn annet du aldri kunne ha forventet å se i en dokumentar. Når filmen er over føler du at du har sett noe minneverdig, noe sant. Dette er en fullstendig unik opplevelse som kan sees om og om igjen.  Den beste dokumentaren jeg har sett.

Karakter: 10/10
IMDb informasjon

Publisert i Film | Legg igjen en kommentar

Anmeldelse: «Mad Monster Party»

En dukkefilm med omtrent alle de klassiske skrekk ikonene. Igjen møter vi Varulven, Mummien, Frankenstein monsteret, Dracula, den usynelige mannen og mange andre. Dette er en film med dansende skjelletter, zombi-aper og plutselige utbrudd i sang. Ja, dette er relativt absurd.

Baron Frankenstein skal pensjonere seg og må gi bort titlen som lederen av den internasjonale monster foreningen. Hans utvalgte er ikke et monster, men hans eneste gjenlevende slekting. En klumsette nevø med en ekstrem mengde allergier og som aldri klarer å gjøre noe rett. Da medlemmer av foreningen får høre om dette begynner de å planlegge nevøens død.

Filmen kunne for all del ha vært mørkere. Mye blir rett og slett for barnslig. Spesielt på starten. Fikk nesten flashback til Postmann Pat da en noe utbrukt humor om klønette personer ble brukt for å sette opp nevøens karakter.  Men dette er en skrekk parodi og da er det heldigvis vanskelig å holde seg til sukkersøt humor. Filmen finner en viss brodd etterhvert og den skaper en enestående atmosfære.

En ting som plaget meg litt var at store deler av filmen er korte segmenter som fader ut etter en eller annen morsom kommentar eller handling. Dette ble noe repeterende og det var ikke alltid at det slo ann. Det virket som om de mente at vi skulle få noen ekstra sekunder til å le på, jeg synes ikke at de fortjente så mye ære. Men selv om de store latterbombene sjeldent kom satt jeg nærmest hele tiden med et lite glis rundt munnen.

Til syvende og sist er dette en rimelig gal film. Humoren er løs og relativt mørk, men på ingen måte truende. Atmosfæren er det beste med hele filmen. Følelsen av det absurde. Dette ble styrket av dukkeanimasjonen som vi så sjeldent ser på film. Gliset mitt ble bare større og større, og å se Boris Karloff i dukkeformat er en opplevelse i seg selv. Alt i alt en meget underholdende film med en atmosfære drar den opp til tross for noen mindre ujevnheter.

Karakter: 8/10
IMDb informasjon

Publisert i Film | Legg igjen en kommentar

Topp 10 spaghetti westerner som ikke er fra Leone

Gian Maria Volonté som 'El Chuncho' i A Bullett For the General

Sergio Leone oppfant ikke spaghetti westernen. Italienerne har laget western filmer siden 40-tallet, men A Fistful of Dollar var filmen som åpnet verdens øyner. Etter dens suksess i 1964 slo sjangeren flammer. Over 100 Spaghettier ble produsert bare på de gjenværende årene av 60-tallet og 70-tallet fikk også godt over 100.

Italiensk film har alltid hatt en viss kommersiell fordel i at de ikke filmer med lyd. De kunne like godt dubbes til hvilket språk de ville. Skuespillere fra alle land ble brukt og ofte snakket de sitt eget språk. Allikevel er det kun filmene til Sergio Leone som fortsatt er i søkelyset. Jeg vil nok være enig i at Leone er den som har laget sjangerens beste, men langt fra eneste som er verdt å se.

Dette er de 10 spaghetti westernene(som ikke ble regissert av Leone) jeg mener er best:

1. The Great Silence (1968, Sergio Leone):

Spaghettiene tok et voldsomt angrep på den romantiserte vesten som de fleste Amerikanske westerne viste. Sergio Corbucci er muligens den som tok det lengst og The Great Silence er nok hans hardeste. Den klarer faktisk å overgå «hjerteløsheten» og den stygge volden i The Wild Bunch og Unforgiven.  En hard og ubarmhjertig vest satt i snøfylt villmark er det vi møter. Handlingen følger en stum leiemorder som er så rask på avtrekkeren at han altid lar fienden trekke først. En onskapsfull bande ledet av Klaus Kinski terrorisere en liten by og han er den eneste som kan stoppe dem. Uansett hvilken side som vinner kan jeg love deg en grov og ekstremt hard film.

2. Django (1966, Sergio Corbucci)

Helten er ofte nærmest så ille som skurkene i spaghettiene. Her møter vi nok en mørk karakter i skikkelse av den karakteriserte Django. I motsetning til den ekstremt harde The Great Silence er denne noe mer leken og kan fungere like godt som en action film, men den mørke vesten er fremdeles synlig.

3. Companeros (1970, Sergio Corbucci)

Jeg må passe meg for ikke å gjøre dette til en Corbucci reklame, men han er uten tvil sjangerens andre mester. Companeros representerer en annen del av spaghetti verdenen. Action komedien. Som en stor del andre spaghettier tar den sted under den meksikanske borgerkrigen og som vanlig følger vi opprørerne. Filmen er  kul, morsom, ekstremt underholdende og parrer sammen to av spaghetti westernens sørste stjerner: Franco Nero og Tomas Milian. Nero spiller en svensk leiemorder som tar nytte av situasjonen, mens Milian en av de mange som finner falsk ære under tyrannene som vil ta over landet, men til tross for å være grådig begynner å få symati for folkets sak.

4. A Bullet for the General (1966, Damiano Damiani)

Nok en spaghetti satt i den meksikanske revolusjonen. Denne gangen følger vi nok en grådig meksikaner, denne gangen i form av en bandit som tar voldelige jobber fra opprørerne. Hans bande blir innfiltrert av leiemorder som har en kule klar for generalen som leder opprørerne. Den fungerer både som et studie over kjærlighet til folket og hva som er rett mot penger og grådighet, vanlig tematikk i spaghettier. Men A Bullet For the General er råhard og fenomenalt skutt. Regien minner om det beste fra Leone.

5. Hellbenders (1967, Sergio Corbucci)

Ideen fra film noir gled inn i Amerikanske western filmer som Pursued og Blood on the Moon. Det er derfor ikke rart at håpløsheten finner vei til en sjanger som deler mange trekk med den amerikanske bølgen. I hovedrollen finner vi Joeseph Cotton(en tidligere film noir stjerne) som sammen med sønnene sine planlegger å gjenstarte den Amerikanske borgerkrigen ved å få «the south back on it’s feet». Dette skal de oppnå ved å massakrere en militær eskorte og stjele kisten som er stappfull av penger. Kanskje litt «far fetched», men denne voldelige, nådeløse og mest av alt håpløse(i god noir tradisjon) er en sikker seier.

6. The Specialist (1969, Sergio Corbucci)

Denne kan minne om en mer komisk versjon av The Great Silence. Lett og full av action, men med Corbucci brodden godt fremme. Nok en kvalitets western fra mannen som ofte blir beskrevet som «the other Sergio».

7. Massacre Time (1966, Lucio Fulci)

Franco Nero skal hevne familien sin i denne eksploderende spaghettien. Grov som alltid, men den lekende giallo regissøren Fulci takler sjangeren med små problemer. Litt mer ujevn enn Corbucci sine filmer, men virkelig gøy å se på. En av filmens alternative titler er Colt Concert, som dette godt kan beskrives som. Er fyker kuler overalt mens helten tar salto over skurkene.

8. The Big Gundown (1966, Sergio Sollima)

Det er på tide å trille frem «the third Sergio». Til tross for å ikke ha en like sterk hånd som sine navnbrødre vet han hva han gjør. I denne relativt sterke filmen parres Tomas Milian med Lee Van Cleef, en av westernens største skuespillere både i Amerika og Italia. Van Cleef er en «gunman» som har rensket Texas for banditter, han har nå en sjanse til å bli en senator. For å sikre folkets støtte drar han etter Milian som har blitt beskylt for å ha voldtatt en treåring. Det som slo meg som spesielt sterkt og dypt med denne er at du ikke vet om Milian faktisk har gjort det noe som skaper etiske kvalmer om hvem som har rett. Videre blir det spilt på om han kommer til å voldta andre barn.

9. Face to Face (1967, Sergio Sollima)

Den etiske universitetsprofessoren og den kaldblodige morderen blir parret sammen da den først nevnte blir tatt som gissel. Milian spiller banditten. De to begynner sakte å påvirke hverandre. Dette er ikke bare en spenningsfylt western, men også et karakterstudie. Igjen klarer Sollima å gå dypere enn det åpenbare. Han feiger litt ut mot slutten i min mening og som sagt så er ikke hånden hans like stø som hans navnbrødre, men Face to Face treffer blinken.

10. What Am I Doing in the Middle of the Revolution? (1972, Sergio Corbucci)

Avslutter listen som jeg startet den. Med en Corbucci film. Dette er kanskje den mest unike Corbucci og spaghetti westernen som eksisterer. Jeg har allerede sagt at spaghettier ofte er action komedier, men disse er vanligvis av det mer seriøse kaliberet. Denne filmer går inn under slapstick sjangeren. Idioti og latterbølger oppstår når en prest og en «syndende» skuespiller kastes sammen. Bare der har vi en latterfremkallende konsept, men det er ikke nok, de skal også kastes inn i den meksikanske revolusjonen. Muligens er jeg denne filmens eneste fan, jeg må advare, dette er «dum» humor på sitt reneste.

Publisert i Film, Liste | Legg igjen en kommentar

Profil: Guy Maddin

Guy Maddin
En stum balletfilm om Dracula med en asiatisk mann i hovedrollen? En konkuranse for å finne den tristeste sangen i hele verden arrangert av en kvinne med et glass bein fylt av øl? En mann som fryser ned faren og spiser hjernen hans som iskrem?

Hva slags syk person kunne ha kommet på slike ting. Svaret er Guy Maddin, en kanadisk galning som har gått inn for å pardiere stiler som forsvant tiår før han ble født. Det er stumfilmen og tidlig 30-talls film som havner under kniven. Ofte blander han mellom både lyd og stum film, samt farger og svart/hvitt. Her er traileren til Maddins siste langfilm, My Winnipeg fra 2007:

Filmer er en pseudo-dokumentar som blander virkelige og falske historier. Det er nærmest umilig å skile hva som er ekte og hva som ikke er det etter som litt research viser noen av de mest absurde tingene som blir hevdet faktisk er sant. Dette er en film jeg aldri har sett maken til.

Det virker også som han har et merkelig kompleks overfor moren sin. I filmen Brand Upon the Brain suger hun livskraften ut av små barn for å holde seg ung. Det har lenge blitt spøkt om at David Lynch gjør om marerittene sine til filmer, den teorien er enda mer passende for Maddin. Det eneste man kan sammenligne filmene hans med er absurde drømmer og mareritt. Det finnes ikke noe lignende. Logikk har blitt kastet rett ut av vinduet. Kortfilmen The Heart of the World er et godt eksempel på Maddins stil og syke humor.

Maddin gjør ikke narr av de klassiske filmstilene, han bruker dem for å opnå det han selv vil. Absurditet og gal humor er det eneste målet hans. Og Maddin skyr ingen midler. Vi skal le av barnemord, voldtekt, incest, rasehat. Men det er aldri ondsinnet.

Publisert i Film, Regissør | Legg igjen en kommentar

Den moderne stumfilmen

Stumfilm i vår dag og tid? Er det mulig? Mange tror at stumfilmen døde ut da Charlie Chaplin gikk over til lyd. De som har hatt en del filmhistorie vil peke ut at land som Japan fortsatte å produsere stumfilmer godt ut på 30-tallet. Men de færreste er klar over at de fremdeles blir laget den dag i dag.

Det kan på ingen måter hevdes at denne typen film har gjort et comeback, men små kult filmer dukker opp fra tid til tid. Den som har fått mest oppmerksomhet er The Call of Cthullu fra 2005. Filmen er en adaptasjon H.P. Lovecrafts kjente skrekk novelle av samme navn.

Det er umulig å legge merke til at dette ble filmet med et minimalt budsjett. Filmen er førsteklasses og klarte faktiskt å gi meg gåsehud. Med bare 47 minutter med spillertid klarer den å fortelle en historie så perfekt som det kan gjøres. Trist at dette er regissør Andrew Lemans eneste film til dags dato.

En annen regissør gjorde seg «kjent» ved å gjenskape stumfilmens stil. Den kanadiske galningen Guy Maddin har lekt seg rundt med 20-tallets film kunst lenger enn 20-tallet selv. Filmene han lager er sarkastiske parodier. Fullstendig gale komedier som ikke skyr noen midler. Riktignok er det færreste av det han har gjort uten lyd men filmer som Archangel, en parodi på eldre propanda filmer og Cowards Bends the Knee, en hysterisk komedie om hockey, sex og en blå hånd, scorer full pott hos meg.

Maddin står også bak Dracula: Pages From a Virgins Diary, en stum balletfilm om den kjente vampyren med en asiatisk mann i hovedrollen. Den møter blandede reaksjoner fra meg, men denne har også fått en kult rundt seg. Andre nyere stum filmer inkluderer The Gold Bug og The Man Who Shot Dogs, begge fra 2009. Stumfilmen er ikke død, den har bare krøpet ned i skyggene.

Publisert i Film | Legg igjen en kommentar