Topp 10 spaghetti westerner som ikke er fra Leone

Gian Maria Volonté som 'El Chuncho' i A Bullett For the General

Sergio Leone oppfant ikke spaghetti westernen. Italienerne har laget western filmer siden 40-tallet, men A Fistful of Dollar var filmen som åpnet verdens øyner. Etter dens suksess i 1964 slo sjangeren flammer. Over 100 Spaghettier ble produsert bare på de gjenværende årene av 60-tallet og 70-tallet fikk også godt over 100.

Italiensk film har alltid hatt en viss kommersiell fordel i at de ikke filmer med lyd. De kunne like godt dubbes til hvilket språk de ville. Skuespillere fra alle land ble brukt og ofte snakket de sitt eget språk. Allikevel er det kun filmene til Sergio Leone som fortsatt er i søkelyset. Jeg vil nok være enig i at Leone er den som har laget sjangerens beste, men langt fra eneste som er verdt å se.

Dette er de 10 spaghetti westernene(som ikke ble regissert av Leone) jeg mener er best:

1. The Great Silence (1968, Sergio Leone):

Spaghettiene tok et voldsomt angrep på den romantiserte vesten som de fleste Amerikanske westerne viste. Sergio Corbucci er muligens den som tok det lengst og The Great Silence er nok hans hardeste. Den klarer faktisk å overgå «hjerteløsheten» og den stygge volden i The Wild Bunch og Unforgiven.  En hard og ubarmhjertig vest satt i snøfylt villmark er det vi møter. Handlingen følger en stum leiemorder som er så rask på avtrekkeren at han altid lar fienden trekke først. En onskapsfull bande ledet av Klaus Kinski terrorisere en liten by og han er den eneste som kan stoppe dem. Uansett hvilken side som vinner kan jeg love deg en grov og ekstremt hard film.

2. Django (1966, Sergio Corbucci)

Helten er ofte nærmest så ille som skurkene i spaghettiene. Her møter vi nok en mørk karakter i skikkelse av den karakteriserte Django. I motsetning til den ekstremt harde The Great Silence er denne noe mer leken og kan fungere like godt som en action film, men den mørke vesten er fremdeles synlig.

3. Companeros (1970, Sergio Corbucci)

Jeg må passe meg for ikke å gjøre dette til en Corbucci reklame, men han er uten tvil sjangerens andre mester. Companeros representerer en annen del av spaghetti verdenen. Action komedien. Som en stor del andre spaghettier tar den sted under den meksikanske borgerkrigen og som vanlig følger vi opprørerne. Filmen er  kul, morsom, ekstremt underholdende og parrer sammen to av spaghetti westernens sørste stjerner: Franco Nero og Tomas Milian. Nero spiller en svensk leiemorder som tar nytte av situasjonen, mens Milian en av de mange som finner falsk ære under tyrannene som vil ta over landet, men til tross for å være grådig begynner å få symati for folkets sak.

4. A Bullet for the General (1966, Damiano Damiani)

Nok en spaghetti satt i den meksikanske revolusjonen. Denne gangen følger vi nok en grådig meksikaner, denne gangen i form av en bandit som tar voldelige jobber fra opprørerne. Hans bande blir innfiltrert av leiemorder som har en kule klar for generalen som leder opprørerne. Den fungerer både som et studie over kjærlighet til folket og hva som er rett mot penger og grådighet, vanlig tematikk i spaghettier. Men A Bullet For the General er råhard og fenomenalt skutt. Regien minner om det beste fra Leone.

5. Hellbenders (1967, Sergio Corbucci)

Ideen fra film noir gled inn i Amerikanske western filmer som Pursued og Blood on the Moon. Det er derfor ikke rart at håpløsheten finner vei til en sjanger som deler mange trekk med den amerikanske bølgen. I hovedrollen finner vi Joeseph Cotton(en tidligere film noir stjerne) som sammen med sønnene sine planlegger å gjenstarte den Amerikanske borgerkrigen ved å få «the south back on it’s feet». Dette skal de oppnå ved å massakrere en militær eskorte og stjele kisten som er stappfull av penger. Kanskje litt «far fetched», men denne voldelige, nådeløse og mest av alt håpløse(i god noir tradisjon) er en sikker seier.

6. The Specialist (1969, Sergio Corbucci)

Denne kan minne om en mer komisk versjon av The Great Silence. Lett og full av action, men med Corbucci brodden godt fremme. Nok en kvalitets western fra mannen som ofte blir beskrevet som «the other Sergio».

7. Massacre Time (1966, Lucio Fulci)

Franco Nero skal hevne familien sin i denne eksploderende spaghettien. Grov som alltid, men den lekende giallo regissøren Fulci takler sjangeren med små problemer. Litt mer ujevn enn Corbucci sine filmer, men virkelig gøy å se på. En av filmens alternative titler er Colt Concert, som dette godt kan beskrives som. Er fyker kuler overalt mens helten tar salto over skurkene.

8. The Big Gundown (1966, Sergio Sollima)

Det er på tide å trille frem «the third Sergio». Til tross for å ikke ha en like sterk hånd som sine navnbrødre vet han hva han gjør. I denne relativt sterke filmen parres Tomas Milian med Lee Van Cleef, en av westernens største skuespillere både i Amerika og Italia. Van Cleef er en «gunman» som har rensket Texas for banditter, han har nå en sjanse til å bli en senator. For å sikre folkets støtte drar han etter Milian som har blitt beskylt for å ha voldtatt en treåring. Det som slo meg som spesielt sterkt og dypt med denne er at du ikke vet om Milian faktisk har gjort det noe som skaper etiske kvalmer om hvem som har rett. Videre blir det spilt på om han kommer til å voldta andre barn.

9. Face to Face (1967, Sergio Sollima)

Den etiske universitetsprofessoren og den kaldblodige morderen blir parret sammen da den først nevnte blir tatt som gissel. Milian spiller banditten. De to begynner sakte å påvirke hverandre. Dette er ikke bare en spenningsfylt western, men også et karakterstudie. Igjen klarer Sollima å gå dypere enn det åpenbare. Han feiger litt ut mot slutten i min mening og som sagt så er ikke hånden hans like stø som hans navnbrødre, men Face to Face treffer blinken.

10. What Am I Doing in the Middle of the Revolution? (1972, Sergio Corbucci)

Avslutter listen som jeg startet den. Med en Corbucci film. Dette er kanskje den mest unike Corbucci og spaghetti westernen som eksisterer. Jeg har allerede sagt at spaghettier ofte er action komedier, men disse er vanligvis av det mer seriøse kaliberet. Denne filmer går inn under slapstick sjangeren. Idioti og latterbølger oppstår når en prest og en «syndende» skuespiller kastes sammen. Bare der har vi en latterfremkallende konsept, men det er ikke nok, de skal også kastes inn i den meksikanske revolusjonen. Muligens er jeg denne filmens eneste fan, jeg må advare, dette er «dum» humor på sitt reneste.

Advertisements

Om filmgeneral

Journaliststudent på NKF Oslo. Har vært film entusiast fra tidlig alder og vil nå dele denne entusiasmen med deg!
Dette innlegget ble publisert i Film, Liste. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s