Profil: Francis Ford Coppola


Han blir ofte merkert som 70-talls kongen som hadde en kort gullrekke for så å forsvinne i ned i en generisk bølgedal med et og annet gullkorn fykende opp fra tid til tid. I mitt tilfelle fant jeg meg blant de få som merkelig nok likt det meste Coppola har laget. Uavhengig av anmeldelser og hvor mye penger filmene klarte å skrape sammen kan jeg se mesterens støe hånd. Jeg vil derfor sette litt fokus på hans karriere.

Selv om de ferreste har sett noe særlig mer enn hans berømte gullrekke er Francis Ford Coppola en av verdens mest respekterte regisører. Ingen av filmene han har gjort siden Dracula (1992) har markert seg noe nevneverdig i forhold til publikum. Karrieren hans startet langt fra publikumets øye og nå har han havnet der igjen. Han karret seg opp til toppen fra ingenting og tok med seg store deler av familien.

Filmskaper datteren Sofia Coppola, skuespiller nevøen Nicholas Cage og komponist faren Carmine Coppola kan takke vår helt for sine oscar vinnende karrierer. Andre kjente medlemmer av Coppola dynastiet inkluderer skuespiller søsteren Talia Shore(som har fått to oscar nominasjoner, en for brorens film) og skuespiller nevøen Jason Schwartzman. De fleste i familien har vært innom filmindustrien, men med litt mindre lykke.

En annen kjent personlighet som fikk en plass i søkelyset takket være Coppola var George Lucas. Etter The Godfather startet Coppola produksjonsfirmaet American Zoetrope og hans tidligere assistent, Lucas, lagde sine to første filmer (THX 1138 og American Graffiti for ham. Med dette firmaet har var helt også produsert datterens fire filmer, den siste, Somewhere, er snart premiereklar.

Til tross for at Al Pacino nok hadde klart å klatre opp til stjernestatus uten Coppolas hjelp hadde det nok tatt en god del lenger tid. Etter å ha sett Jerry Schatzbergs The Panic in Needle Park, som Pacino hadde hovedrollen i, ble Coppola overbevist om at dette var et talent av verdensklassen. Han kjempet produsentene for å få Pacino inn i rollen som Michael Corleone, selv etter at Pacino selv forlengst hadde gitt opp. Den da ukjente Pacino fikk rollen som gjorde ham til en stjerne.

Men som sagt, vår helt startet ikke fra toppen. Han debuderte på starten av 60-tallet og fikk en ustø start med lavbudsjetts sex komedier. Lykken sto ham heldigvis bi og den unge regisøren ble snart tatt under vingene til B-film kongen Roger Corman. Hans første relativt store film var grøsseren «Dementia 13» som kom ut i 1963. Filmen «You’re A Big Boy Now» lokket filmselskapene(mer presist Warner Brothers) til seg og gå ham muligheten til å lage musikalen Finian’s Rainbow med Fred Astaire.

Coppola jobbet hardt og produktivt på 60-tallet, men denne delen av karrieren hans er så godt som glemt. Coppola selv har uttalt at hans favoritt av alle filmene han laget var The Rain People fra 1969. Filmen omhandler en kvinne som drar fra mannen sin etter at hun oppdager at hun er gravid. Etter dette kjører hun rundt uten å vite hva hun skal gjøre og plukker opp en ung hjerneskadet mann på veien. Dette var den første filmen Coppola laget med James Caan og Robert Duvall.

The Godfather var Coppolas syvende film og det var her han endelig slo gull. The Godfather vant beste film på Oscar seremonien i 1973 og oppfølgeren The Godfather, part II gå ham beste regissør statuetten. The Conversation og Apocalypse Now ble også nominert til beste film, den førstnevnte samme året som G2. Det er derfor ikke rart at 70-tallet blir sett på som hans gulltid. Så mye har blitt skrevet om hans tid i disse årene at jeg utelater å gå nærmere inn i dette.

Etter denne seiersrekken begynte han å lage mer personlige filmer. Hans 1980 film One From the Heart er en mer eller mindre surrealistisk drama komedie om et par som slår opp med dans og sang kastet inn. Det er lett å se hvorfor publikum og kritikere ikke falt for denne, til tross for at undertegnede fant en plass i sitt eget hjerte for denne ekstremt unike filmen.

Etter fiaskoen gikk han tilbake til kriminalitetens verden, men denne gangen til ungdomsgengene. I 1983 slåpp han ut to filmer om dette temaet. Begge adaptasjoner av S.E. Hinton bøker; The Outsiders og Rumble Fish. De hadde mange likheter, blant annet hadde Matt Dillon og Diane Lane store roller i begge. Ingen av dem gjorde det spesielt godt da, men Rumble Fish, som skilte seg ut ved at den ble filmet i svart hvitt, blir i dag betraktet som en av Coppolas beste filmer. Året etter fulgte han opp med nok en gangsterrelatert film, The Cotton Club, denne gangen var rase og diskriminering blandet inn i bildet. Filmen mislyktes finansielt.

Nå begnte pengene å forsvinne. Filmene hans slo rett og slett ikke igjennom. Han fulgte opp med Peggy Sue Got Married, som i dag ofte blir sett på som en av hans svakeste. Dette var en mindre suksess. Gardens of Stone ble mer eller mindre ignorert og Coppola møtte med personlig tragedie da hans eldste sønn døde midt under innspillingen. Senere 80-talls filmer var Tucker som fikk moderat prisgiving fra kritikerne, men igjen ingen suksess på pengesiden. Hans siste 80-talls film var et samerbeid med Martin Scorsese og Woody allen kalt New York Stories, hvis du ikke har hørt om den er det ikke så rart.

Pengetapet gjorde at Copolla lagde Gudfaren 3. Til tross for 7 Oscar nominasjoner er det fortsatt stor diskusjon om hvor vidt den var verdig, men det ble en suksess. Coppola fulgte opp med Dracula med Gary Oldman, Anthony Hopkins og Winona Rider. Den ble nok en suksess. Coppola kunne puste lettet ut, pengeproblemene var over.

Hans to neste filmer var Jack med Robin Williams og Diane Lane og The Rainmaker med Matt Damon og Danny De Vito. Den første blir betraktet som hans værste film, den andre ble mer eller mindre oversett og er ikke nøyaktig et samtaleemne i dag. Det skulle nå ta 10 år før var helt igjen skulle innta regisør stolen.

Coppola har laget to filmer i dette årtusenet. Youth Without Youth fra 2007 og Tetro fra 2009. Begge er omtrent så personlige som de kan bli. Selvproduserte og på ingen måte siktet mot det større publikum. Vi kan kjenne igjen mange av følelsene fra One From the Heart. Det sier seg selv at disse to filmene ikke har fått så mye spalteplass og at når de først fikk noe var det blandede resultater. Han siste har riktignok fått en del skryt for sin visuelle prakt.

Selv om disse to filmene umulig kan gange alle, det vil nok være flere som misliker dem enn de som liker dem, er det vanskelig å ikke få ny respekt for 71-åringen. Han lager de filmene han selv føler for og er ikke redd for hvordan noen tar det. Dette kan ikke bety annet enn at hans kjærlighet for film er så ekte som det kan bli og jeg tar av meg hatten min for ham.

I hans karriere har han klart å skaffe seg 5 oscar stattuetter, og en sjette er på vei, denne gang en ærespris for sitt arbeid som produsent, noe han fremdeles er aktiv som. På regissør fronten derimot er det vanskelig å gjette seg til hva vi kan forvente. Det blir nok neppe noen flere pengemaskiner. Coppola sitter trygt nok som hotell- og vingårdeier og vil nok neppe trenge penger med det første. Men et eller flere personlige prosjekter til kan være mulige. Vi får håpe på at kjempen nok en gang vil slippe seg ned i en bekvem regissørstol.

Advertisements
Publisert i Film, Regissør | Merket med , , , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Gjemmer Godard seg fra «Oscar-marerittet»?

Statuetten Godard unviker
Den anerkjente, men folkeskye Jean-Luc Godard ser ut til å ha gått under jorden etter tirsdagens erklæring om at han har en æres-oscar kommende. Bakmennene til Academy Awards har nå i to døgn desperat forsøkt å ringe, fakse og sende mail, de har kontaktet flere av regissørens venner og bekjente og skal i tillegg ha skrevet et brev til FedEx. Det virker nesten som om Godard rømmer fra den berømte oscarstatuetten.

Det ville vært en grov underdrivelse å si at Jean-Luc Godard ikke er en av Hollywood og oscar seremoniens største tilhengere. Han er kanskje den som har vært mest vokal mot denne delen av film-industrien. Det har gått så langt at han en gang uttrykte at «Nothing would disgust me more morally than winning an Oscar».

Men nå har det som ingen skulle tro kunne skje skjedd. Akademiet har avslørt hvem som skal få æresprisene i år og JLG er en av dem. Spørsmålet nå er om han faktisk vil møte opp på pre-Oscar seremonien i November. Legendene Francis Ford Coppola og Eli Wallach, samt en relativt ukjent filmrestauratør ved navn Kevin Brownlow vil også motta ærespriser på denne seremonien.

Den er ingen tvil om at dette er en pris Godard har gjort seg fortjent til. Få andre levende regissører har revolusjonert industrien mer. Han var en av hovedmennene bak French New Wave som satte filmene sine ute på faktiske steder istenfor å filme på bydge scener inne på studioer. Han er også mannen som populariserte jump-cuts.

Om 79-åringen er redd for at hans tidligere utsagn vil bli brukt mot ham i pressen hvis han aksepterer statuetten og om han i det hele tatt lyst på den  kan bare Godard selv vite. Med tanke på hans historie kan dette bli en prinsipp sak. Hvis han faktisk møter opp får vi neppe høre en spesielt takknemlig tale. Det vil definitivt bli spennende å se hvordan dette utvikler seg.

Publisert i Nyheter, Regissør | Merket med , , , , | Legg igjen en kommentar