En stum balletfilm om Dracula med en asiatisk mann i hovedrollen? En konkuranse for å finne den tristeste sangen i hele verden arrangert av en kvinne med et glass bein fylt av øl? En mann som fryser ned faren og spiser hjernen hans som iskrem?
Hva slags syk person kunne ha kommet på slike ting. Svaret er Guy Maddin, en kanadisk galning som har gått inn for å pardiere stiler som forsvant tiår før han ble født. Det er stumfilmen og tidlig 30-talls film som havner under kniven. Ofte blander han mellom både lyd og stum film, samt farger og svart/hvitt. Her er traileren til Maddins siste langfilm, My Winnipeg fra 2007:
Filmer er en pseudo-dokumentar som blander virkelige og falske historier. Det er nærmest umilig å skile hva som er ekte og hva som ikke er det etter som litt research viser noen av de mest absurde tingene som blir hevdet faktisk er sant. Dette er en film jeg aldri har sett maken til.
Det virker også som han har et merkelig kompleks overfor moren sin. I filmen Brand Upon the Brain suger hun livskraften ut av små barn for å holde seg ung. Det har lenge blitt spøkt om at David Lynch gjør om marerittene sine til filmer, den teorien er enda mer passende for Maddin. Det eneste man kan sammenligne filmene hans med er absurde drømmer og mareritt. Det finnes ikke noe lignende. Logikk har blitt kastet rett ut av vinduet. Kortfilmen The Heart of the World er et godt eksempel på Maddins stil og syke humor.
Maddin gjør ikke narr av de klassiske filmstilene, han bruker dem for å opnå det han selv vil. Absurditet og gal humor er det eneste målet hans. Og Maddin skyr ingen midler. Vi skal le av barnemord, voldtekt, incest, rasehat. Men det er aldri ondsinnet.
Sær og ukjent film 